|
Jeg våknet en morgen i dårlig humør |
|
til en dag som lå foran meg - uten
kulør |
|
Da jeg endelig kreka meg opp - i fra senga |
|
ble morgenens pine - mer enn
forlenga |
|
For hodet var tungt - og øynene
verka |
|
Jeg burde nok vært mer forsiktig med lerka |
|
Jeg ramla på badet, slo ut et par tenner |
|
jeg var for meg selv - ingen hjelpende hender |
|
Ja, det var blå - (blåmandag) - blå
- (blåmandag) |
|
kun en dag i en stor parantes |
|
Ja, det var blå - (blåmandag) - blå
- (blåmandag) |
|
en dag helt uten smilefjes |
|
Og resten av dagen ble verre og verre |
|
det var ikke jeg som ble seierherre |
|
For solskinn og smil - ble fort helt erstatta |
|
av kampen mot uhell og lengsel mot natta |
|
Ja, det var blå - (blåmandag) - blå
- (blåmandag) |
|
kun en dag i en stor parantes |
|
Ja, det var blå - (blåmandag) - blå
- (blåmandag) |
|
en dag helt uten smilefjes |
|
Oppgang |
|
Ja skjebnen var ikke så god - slikt kan hende |
|
men uka har flere dager enn denne |
|
Og tirsdagen var jeg på beina igjen |
|
og tannlegen er jo min beste venn. |
|
Ja, det var blå - (blåmandag) - blå
- (blåmandag) |
|
kun en dag i en stor parantes |
|
Ja, det var blå - (blåmandag) - blå
- (blåmandag) |
|
en dag helt uten smilefjes |
|
En dag da man helst burde holde seg inne |
|
man har alt å tape – ikke noe å vinne. |